Äppelgården Luggerud - Nordmarken i Värmland - FRED  NEDRUSTNING  KLIMABALANSE HISTORIE ARKEOLOGI POMOLOGI
Bäckevarv  i natur- og kultur
 
Av Knut Vidar Paulsen
Utsnitt av dommarringen i Karlanda.
 
Från samling til dommarring och församling
Den fyskiske virkelighet folk har skapt gjennom tidenes teknologiske framskritt og kulturutvikling har ført til at menneskenes forestillinger er endret, basert på tro eller utfra deres plass i en større geografisk eller kulturmessig kontekst. Våre forestillinger endres når vi øyner nye muligheter eller inngår i nye sammenhenger. I de lange linjers sammenheng kan vi snakke om fra samling til dommarring og med kirken og statens oppkomst ble det behov for nye møteplasser eller församlinger, der menneskene samlet seg om gudstro og verdier i forskjellige verdifellesskap. Elglaget i Bäckevarv er et slikt verdifellesskap.
 
Naturfolk, samlere og jegere har meget presise betegnelser på forskjellige naturfenomener. Denne lærings- og erfaringsbaserte kunnskap gjorde og gjør mennesket i stand til å klare seg i allslags vær også under ugunstige eller ekstreme klimaforhold. Dette er en kunnskap helårsjegere er avhengige av.
Vi antar at det var representanter for veidesamfunn som i en nær fortid for 6000 år siden markerte sine områder med bergmaleriene ved sjøsystemene i Nordmarken. Benevnelsen byn er av langt sendere dato, men viser tilbake på en av landskapets eldre organisasjonsformer. Et felleskap eller kommun i den latinske betydningen av ordet. Byn, landsbyen, hemman, heimat og dorf (som det heter på tysk), har språklige likheter som også omfatter torp. Disse gamle bosettings og organisasjonsformene de representerer kan ha røtter tilbake til neolittikums fe- og åkerbruk.
 
Landnåmsmennene tok dengang hevd over mark for å ta den i bruk til odlingsmark. I Norge ble den omkringliggende mark og skogen gitt betegnelsen utmark. I spenningen mellom innmark og utmark lå det konfliktstoff mellom de bofaste, men i tidligere tider kunne det også forårsake konflikter i forhold til samler og fangstkulturene i tilstøtende veidesamfunn. Vi vet i dag ikke om de to strukturelt forskjellige kulturformene – fedrivende/ åkerbrukende bønder og veidefolket. Vi vet ikke om menneskene i det førhistoriske Nordmarken regulerte tvister gjennom å snakke sammen på bestemte samlingssteder, men representanter for forskjellige kulturer trenger å snakke sammen og samle seg om løsninger for å løse tvister. Derfor er jaktlagene demokratiske organisasjoner med stemma som rommer dialog og tinginger. Vi vet at tidligere samfunn også var opptatt av etikk. Konflikter mellom bønder og veidefolk er omtalt i Voluspå i Edda.
 
Et samlingssted og møte eller en tidligere tingingsplass er nødvendig for å regulere samspillet mellom mennesker. Blant samboere eller ektefolk skjer det daglig ved måltidet om morgen, der det blir fortalt nytt eller tidende, ved middagmåltidet eller ved samlingsstundene om kvelden. Disse sosiale kulturtradisjonene går igjen også i mange andre sammenhenger.
I Bäckevarv elglag og andre jaktlag tenner vi bål, når vi tar oss en matbit og samtalene ved bålet dreier seg ofte om jakta eller annet løst og fast. Bålet virker samlende og vi tinger bl.a. om det neste drevet, mens jaktlederen lytter, før han treffer bestemmelsene og gir ordre. Slik har det trolig vært i tusenvis av år, kanskje så lenge mennesket har drevet organisert jakt i fellesskap.
 
En gang i forhistorien har noen mennesker hatt behov for å bygge en maktstruktur og formalisere tingingsplassen. Møteplassens beliggenhet ble markert ved å anlegge steiner og dette fornminne kaller vi i dag en dommarring. Ved denne markeringen ble det innkalt til bondeting.
De gamle tradisjonene uttrykker menneskelige behov og bygger på en enda eldre sedvane og etisk avtalegrunnlag mellom ordholdne menn, i et samfunn der også kvinnene hadde sin selvstendige og rettmessige plass på samme måte som i våre samfunn eller församlinger.
 
By, härad, socken, sysla, hemman, stomhemman och kommun
 
Når vi skal se på utviklingen fra dommarring og bondeting til kommun må vi studere de eldste stedsnavn, boplasser, fangstanlegg, artefakter og fornminner for å forstå bakgrunn og sammenhenger mellom utvikling og historie.
 
Bøndene dannet engang byalag som behandlet viktige felles spørsmål og der samlet mennene i byn seg til bystämma, som ble ledet av åldersmannen.Bystämma kunne finne sted på et felles samlingssted i byn eller rotere mellom gårdene. Det falt nok ofte naturlig at det ble avholdt sentralt i byn. På gamle kart går navnet Luggerud i likhet med Bäckevarv igjen. Det førstnevnte er trolig ervervet ved hevd og rud navnet er i norsk språkforskning ansett for å være en rydningsgård trolig fra middelalger (1100-1537 eKr.). Et gammelt samlingssted. Nordmarken har mange løsfunn av steinøkser datert til neolittikum. Det tyder på at herredet har en mye eldre åkerbrukstradisjon enn den som er knyttet til middelaldergårdene.
 
Valborgsmässan eller Mårtensmässan hölls vanligen årsstämman, varvid åldermannen bl.a. redovisade bykassan. Etter hvert slo byane seg sammen til härad og valgte en framtredende bonde til häradshövding. Den ærefulle tittelen häradshövdning har gamle demokratiske aner. Det tidlige häredstinget hadde viktige og alvorlige saker å rå med. Man bestemte ikke bare i tvister, der ble det også truffet beslutninger om eventuelle krigshandlinger.
 
Betegnelsen härad kom til å leve lenge og har gamle røtter. Enklest kan det oversettes med landområde eller bygd. Härader var en form for politisk inndeling i Norden. Det anses att häredsinndelingen først ble innført i Danmark, deretter i sør Sverige og østre Norge. Häradet omfattet etter hvert et antall sockner og var et organ i retts- og forvaltningsspørsmål. Den dømmende instansen var häredsretten. Med kommunidelingsreformen den 1. januar 1952 ble den judicielle betydningen vesentlig endret. 300 härader og tingslag ble da 117 domsagor og 132 tingslag. Betegnelsen härad gikk ut av den judiciella indelningen i svensk offentlig statestikk. Häradsorganisasjonen ble endelig oppløst i 1971.
 
Betegnelsen socken er en utvikling av fornsvenskans sokn, av ”söka” og ”söknad”. Socknen var altså ett landområde der innbyggerne som en direkte følge av kristningen av landet, oppførte og søkte seg til en felles kirke. Disse landområdene fant sine naturlige grenser. Tidens besværlige kommunikasjoner bidro sterkt til dannelsen av mange socknar og mange kirker i landet. Socknen fikk med tiden også mange verdslige oppgaver. På sockenstämman ble sockeninnbyggernes felles anliggender behandlet og det førte også til at socknen etter hvert overtok gjennomføringen av skattläggingen av folket og førte bok over innbyggerne i den svenska folkbokføringen.
 
I Värmland kom fögderier til å kalles for sysslor som i lang tid hadde vært betegnelsene i Danmark og Norge. Benevningen syssla kan være en arv fra den tid Värmland var norsk skattland.
 
I eldre tider ble en jordbruksfastighet som ble oppført i kronens jordebøker ført i et hemman, i dette tilfellet skatthemman. Et hemman motsvarte en bondgård med avkastning nok til dels å forsørge eieren, hans familie og folk, dels bære den skatt til kronan som påhvilte fastigheten.
Med dagens begrep, med såvel hemman som hammansägare, har benevnelsen fått en litt annen betydelse. Hemmansägaren er i dag en bonde som eier gård og jordbruksmark, eventuelt også skogsmark innen et hemman eller i byn.
 
I det gamle Sverige ble gårdar/hemman ansluttet til kirkens prester. Foreteelsen er av meget gammel dato og det slaget av hemman ble betegnet som stomhemman. Sockenpresten behøvde nødvendigvis ikke bo i hemmanet, men man var forpliktet til å avse bidrag, en grundstomme, til prestens forsørgelse og avlønning. I dag er Stommen et hemmansnavn blant alle andre og tradisjonen eksisterer i de fleste socken.
 
Ordet kommun kommer fra latinets communis som betyr felles. I 1862 ble det kommunale selvstyret og socknene oppgaver delt i kirkelige og borgelige.  Det ble etablert forsamlingar og kommuner (landskommuner). Kommunen er altså et territorielt avgrenset område og en administrativ enhet for lokalt selvstyre. Etter den første kommunen som territorielt omfattet socknen er det skapt større kommuner gjennom sammenslåelser. To slags kommuner forekommer i følge den svenske regjeringsformen: primärkommuner og landstingskommuner. I Norge ble Grunnloven vedtatt i 1814 og den bygde på idealene fra den amerikanske og franske revolusjon - frihet, likhet, brorskap. De norske Formannskaps lovene ble vedtatt i 1837.
 
Markir og Holmedal
Det finns ingen fyldige og omfattende beskrivelser om og over det gamla Nordmarken og Nordmarks härad. De eldste skriftlige kildene er fra Egil Skallagrimsson og Snorre Sturlason. Den siste levde 1179-1241, kom fra Island og er Islands fremste saganedtegner og regnes som Nordens første store historiker. Han besøkte Sverige i 1219. Hans forfatterskap fant sted på 1200-tallet og bygger på mange hundreårige muntlige tradisjoner. Uten de norsk-islandske sagaene ville nåtidens historiebøker bestå av mange blanke sider et godt stykke inn i middelalderen.
 
Fra sagaen henter vi kunnskap om tidlig middelaldertidens Marker. Ingen vet fra hvilket tidspunkt landområdet Markerna, Markir, skal dateres og fortsatt er også mye uklart om spørsmål knyttet til grensedragningen. Markerna er omtalt flere steder i Snorre Sturlasons Kongssagaer. Forfatteren Gösta Olofsson skriver i sin bok Västra Fågelvik genom tiderna: ”Men nu är vi i sagatiden och den nordligaste delen av Markerna var Nordmarkir”.
 
Det antas imidlertid at Markerna, Markir, var en betegnelse som ble benyttet under tidlig middelalder og som kan ha omfattet en del av grensetraktene av det østre Norge, samt nordre del av Dalsland. Den første offisielle grensedragning mellom Norge og Sverige fant sted i 1273.
I følge tradisjon har Holmedals eldste kirke, en s.k. stavkirke av enkleste slag, blitt bygd under ærekebiskop Stefans tid og stått på ”Filiperskleva” ved Holmedalssjøns søndre ende. Det er den grusås som skiller nevnte sjø fra en nærliggende nordlig vik av Stora Le. Men dette ble ikke en varig plass.
 
En minnestein på den gamle kyrkogården ved Holmedalssjøens nordlige ende opplyser, at ”tempelet i Holmedal” sto der fraår 1250 til 1856. Holmedals nåværende kirke ble oppførdt av stein i Karl Johansstil og ble innviet i 1857.
 
Holmedal fikk egen prest i begynnelsen på 1200-tallet og senere har raden av prester fortsatt ubrutt helt fram til våre dager. I tidligere tider strekte Holmedalskyrkoherdegäll seg over hele vestre delen av Nordmarks härad. Og helt fram til 1920 var det moderförsamling i et pastorat med fire annex, nemlig Karlanda, Töcksmark, Östervallskog og Västra Fågelvik. Etter å ha vært enförsamlingspastorat noe mer enn et par årtiende ble Karlanda församling tilført. Kommunalt sett var det i likhet med de fleste andre kyrkesocknar en selvstendig enhet fram til den store kommuninndelingsreformen i begynnelsen på 1950-tallet, da det til sammen med Karlanda, Blomskog og Trankil dannet en storkommun, som også fikk navnet Holmedal.
 
Holmedals sockens totale yte utgjør 142 km2, av dette utgjør vattendragene omtrent 12 km2. Av landarealen er 15 % dyrket jord og skogsmarkene dekker over 64 %.
 
Fram til på början på 1990-talet reste pingstförssamlingen sommartelt. I dag like nord/vest for kirken ligger Holmegården har pingstförssamlingen rest sitt eget församligshem. I socknet finnes to misjonshus. Et for Östra Holmedals misjonsförsamling, Tangen misjonshus ved Struven og et for Västra Holmedals misjonsförsamling i Uppsal.
 
Tett intill gråsteinsmuren ved Holmedal kirke ligger Holmedals hembygdsgård. Mangårdsbygdanen sto opprinnelig i byn Sågviken. Den ble tidligere omtalt som ”Arstuga” som kan føres tilbake til siste halvdel av 1700-tallet. Holmedals hembygdsförening ble stiftet 15. juli 1934 og arrangerer hver sommer Holmedagene siste veckan i juni.
 
Når Erik Fernow på 1700-talet ga ut ”Beskrifning öfwer Warmeland”, innså han at han hadde kommet til kort med nøyaktig å beskrive Nordmarken. Han unnskylte seg med at ”detta härad har merendels legat bakom ljuset”.
 
Sagolandet eller sagaens Markir (Markerna)  er den eldste kjente benevningen på området. Den gamle staving av Nordmarken er ”Nordmarcha”. Den er fra kong Magnus Ladulås tid, der ”Nordmarcha” er innskrevet på et diplom datert år 1287.
 
På 1390-talet etter Svartedauen eller Digerdøden bredte seg fra Bergen i 1364 dannet Dal (Dalsland) og Nordmark ”Dalaborgs län”. Det ble oppkalt etter slottet Dalaborg ifølge annalene på 1600-talet. Ifølge Västgötalagen hadde häradet ni kirker.
 
Det er en kobling mellom Markerna, Nordmarkens härad, og grensekommunen på den norske siden; Marker. Nordmarken har som tidligere nevnt vært norsk skattland sammen med Marker. Nordmarken er trolig navngitt fra sør for å sikre svensk hevd over området. I middelalderen tilhørte Nordmarken Vestgöta-Dal (Dalsland). Det omfattet socnarna Blomskog, Trankil, Silbodal, Västra Fågelvik, Holmedal, Töcksmark, Karlanda, Östervallskog, samt søndre del av Järnskog.
 
Den 8 mai 1471 ga det svenske riksrådet ”Wardugh fader” erkebiskop Jacub Ulfsson i föläning ”cronones län Nordmarken med alla de bönder (och) landbor som där under ligga och av ålder underlegat hava inga undantagna, varför bedja vi Eder och befalla alla kronans skattskyldiga som bygga och bo i forde Nordmarken att I vare forde värdige fader ärkebiskop Jacob höroge och lydoge…Görandes hans nåde redelige och väl villige utan all gensägen och viderstötning vad eder hälst bör på crones vägnar ut att göra”. Förläningen ble forlenget den 31 desember 1497.
 
Nordmarks härad ble i 1550 overført fra Dalsland til Värmland.
I 1879 bekostet Wermlands Hushållnings-Sällskap en publikasjon utgitt av F. von Vicken med tittelen ”Socken-beskrifningar för Wermlands län” der en bl.a. kan les følgende:
 
”Nordmarken härad gränser i väster och norr til Norge, i ¨¨oster til Jösse och Gillberga härader och i söder til Dalsland.
Häradet, om hvilka ringa upplysningar finnas från äldsta tider, antagligen till följd deraf att det fordom varit en mindre befolkad skogsbygd, har dock varit tummelplats för en mängd krigiska fejder med grannlandet Norge, hvarom nästan öfveralt i häradet, isynnerhet närmare gränsen, en mängd säner bära vittensbörd.”…
”Innom häradet hafva funnits 8 jernbruk nemligen Gustafsfors, hvilket till en del ligger på Dalsland, Lennartsfors, Carlsfors, Norekärn, Löfstafors, Skillingsfors, Koppom och Töcksfors, hvilka nu blifvit nedlagda, utom vid Carlsfors och Gustafsfors, der liesmide fortfar.”…
”Sedan de ständiga fejderna med Norge finnes märken efter löpgrafvar samt en skans i hemmanet Haijom i Holmedal. I hemmanet Fölsbyn i Blomskogs socken finnes lemningar efter gamla byggnader och lärer härstädes enligt Fernow ett slott varit beläget.”
 
Om hest,  kreatur, plikt og skatt
Det eldste funn av hest i skandinavia er en stor villhestknokkel fra Verjrhøy Grusgrav ved Arnitlund litt syd for Vojens i Danmark har gitt en 14 C-datert alder på omkring 38 000 år. Hesten er dermed påvist for første gang i dansk istid, funnet er nesten samtidig med Chauvet-hulenes villhester. Tidligere forelå det fem 14C-dateringer fra Skåne som var 12-13 000 år gamle. Hester og kreatur er avbildet på helleristninger i Dalsland, Bohuslän og Østfold.
 
Plikter er knyttet til menneskenes utvikling og har eksistert i alle tider innen familien, i forhold til slekt, venner og i forhold til de natur- og kulturforbindelsene en inngår i innen det området en lever i og det landskap en tilhører.
 
De eldste former for territorielle- eller forsvarsplikter er knyttet til samfunnsutviklingen i neolitikum og bronsealder.
 
De eldste former for jordteig-nedtegnelserer trolig knyttet til gammel hevd som igjen har lagt grunnlag for etablering av eiendomsrett. Når personnavn blir en del av gårdsnavnet antyder det at denne personen har fått hevd eller rett til en gård som derfor tilhører denne personen og hans familie eller ætt.
Enklere former av jordeböcker eksisterte i middelalderen, men med Gustav Vasa fullständigade ordningen med jordebøker i Sverige. Allerede på herredagen i Vadstena 1524 framførte han forslaget om at slike skulle opprettes over hele landet.  Men med de høye krav på nøyaktighet som kongen stilte, dro det forberedende arbeidet ut i tid. Fra 1540 regner vi Gustav Vasas jordebok. Den lå til grunn for beskattningen av skattebönderna, kronobönderna og frälselandbönderna. Gustav Vasa jordebokssocknar kunne avvika fra kyrkesocknarna.
 
Den viktigste skatten var oxeskatten eller oxepenningarne. Da oksen var et dyr av betydelig størrelse og verdi samtidig som hemmanen og gårdene i allmennhet var små var det ikke uvanlig at det gikk to-tre skattebønder på en okse. Betingade ikke oksen faststilt verdi ble det betalt gillingspenningar i ören. 1-4 ören per skattbonde. Oxeskatten var i Värmland den viktigste og normerende skatteposten. Det indikerer at buskapsskjøtselen var forholdsvis godt utviklet, men at spannmålsproduktionen var ringa.
 
En annen skattepost var matgivningspengarna, som skulle erläggas til fogden innen fogderiet. I allmennhet utgikk ett öre for hver skattebonde. Skattebonden skulle også bidra til slottene og konungens hester, som erlades i penningar og smör. Foder til en hest betinget 2 öre. Kungsfordringen utgikk vært tredje år og erlades i smör, i regel ½ skålpund smör for hver skattebonde.
 
I følge Gustav Vasas jordebok 1540 var det i Nordmarkens härads to prestegäll – Blomskog og Holmedal 120 hela skattebönder og 51 halv skattebonde. ”Ränta årligen tillhope efter en stadga 90 kiör, och gjorde de ut anno 41 (1541) skatteoxar 15, skattekiör 60, gillningskiör 15”. Utover det erlades allmogen tionde av spannmål. Om denne senere skatt het det at Nordmarken var ”ett fattig land på spannmål”.
I 1564 års utgave av jordeboken redovisar gårdsägarna med navn. Det utgjør i jordbokssammenheng den första namnlängden på skattebönderna i Holmedal og Bäckevarv. For hembygdforskerne er det viktig å være klar over at Nordmarken hørte til Dalsland fram til og med 1550, deretter igjenfinnes skattebøndene i Holmedal og Bäckevarv i Jordeboken for Värmland.
 
Den inndelte soldaten og kort om det standiga knektehällets historia
 
Indelningsverket var et administrativt system for håndtering av statens inntekter og utgifter og Gustav II Adolf organiserte Det äldre militära indelningsverket. I den opprinnelige sammenheng innebar inndelingen at bestemte statlige innkomster direkte ble anvist for å dekke bestemte statlige utgifter. Dette var i en tid da samfunnet bygde på naturalhusholdning og en stor del av statens inntekter var naturprodukter. Da disse ikke uten videre kunne fraktes over store avstander kunne de f.eks utgjøre grunnlaget for forsørgelse av en statlig embetsmann, som hadde sin oppgaver å utføre på plassen. Landsstatens personale og prestene ble avlønnet på dette viset. Systemet var enkelt og sikkert også effektivt med datidens sanksjonsmidler.
Inndelingen forekom innenfor alle grenene av statens virksomhet i den eldre svenske forvaltningen, men mest forbinder vi indelningsförfarandet og indelningsverket med Karl XI og forsørgelsen av krigsmakten. Karl XI administrerte indelningsverket med en fast hånd. Det mest tydelige resultatet var Det yngre militära indelningsverket, som var en forutsetning for Karl XII mange erobringskriger.
 
I kongsmaktens tidligere forvaltningshistorie ble den gamle forvaltningsinstitusjonen Huseby ledet av en Åremann. Huseby gårdene var i kongens eie og denne sentraladministrasjonen for et område var forpliktet til å sikre forpleining av kongens menn eller hird, når de veitslet områder innen kongens rike. Overnatting og forpleining kunne finne sted på en Huseby eller på en annen rommelig gård innen forvaltningsområdet.
 
 
 
Website Builder drives av  Vistaprint