Äppelgården Luggerud - Nordmarken i Vermland - FRED - NEDRUSTNING og KLIMABALANSE - DELE og GAVEKRETSLØP

Jernalderens graver

Ytre gravminnetyper i jernalder

Det er store variasjoner i gravenes utvendige utforming og plassering i jernalderen. Det finnes også mange graver hvor det ikke er funnet spor etter noen gravlagt og ofte er det en langt mindre mengde brente bein nedlagt i gravene enn det som etterlates etter en kremasjon. Dyrebein er også funnet i graver, uten spor etter menneskebein. Det er samtidig tydelig at det kun er enkelte samfunnsmedlemmer som fikk synlige graver. Disse tingene til sammen tyder på at gravene også har hatt andre betydninger enn kun å være et oppbevaringssted for de dødes levninger. Trolig kan enkelte gravhauger være bygget for å markere arverett til gården der haugen er plassert, mens andre igjen har demonstrert makt og rikdom, gårdens grenser eller hellige steder.

Hauger og røyser

Rundhauger og rundrøyser, ofte kalt gravhauger/gravrøyser, er blant de vanligste gravmarkeringene i jernalder, fra romertid til og med vikingtid. En røys er en steinsamling uten jordinnblanding, mens haug er en oppbygning av jord, med eller uten stein. I rundhauger og -røyser forekommer både brente og ubrente begravelser, og det kan være flere en begravelse. De ubrente likene legges gjerne i steinkister, mens brente bein legges i urner av keramikk, kleber eller tre. Brente bein er også funnet nedlagt i importerte bronsekar. Det finnes også hauger som er reist direkte over plassen der kremeringen fant sted. Selve graven kalles da brannflak. I eldre jernalder er haugene ofte lave og vide, gjerne med kantmarkering rundt i form av store steiner eller en grøft. I yngre jernalder ble båter av og til brukt som gravkammer for den døde, og gravhaugene er gjerne høye i forhold til diameteren. Landets største gravhaug er Raknehaugen i Ullensaker, Akershus, som er ca. 95 meter i tverrmål og 15 meter høy. Denne haugen er fra midten av 500-tallet.

Hauger og røyser forekommer også med langstrakt form og kalles da langhauger og langrøyser. Først på 300-tallet e.Kr., i yngre romertid, ble denne markeringen tatt i bruk, som oftest i forbindelse med begravelser av kvinner.
 Hauger og røyser kan i tillegg til den vanlige haugformen også i sjeldne tilfeller ha form av trekanter og stjerner, røysene forekommer også med rektangulær form.

Flatmarksgraver
Spesielt i jernalder ble gravlegging under flat mark, dvs. uten markering på overflaten, hyppig anvendt. Den døde ble da først kremert og de brente beina ble samlet og lagt ned i en grop i bakken. Enkelte ganger har gropen vært rammet inn av steinheller slik at det ble dannet et lite kammer, men beina kunne også samles i et trekar eller leirkar som urne. Vanligvis er det ikke nedlagt så mange gjenstander i flatmarksgraver som i gravhauger/-røyser, stort sett finnes kun gjenstander av bein eller enkle smykker. I sjeldne tilfeller er det funnet graver med ubrent lik under flat mark.

Steinlegninger og steinsetninger
Graver kunne markeres med reiste steiner som formet runde, rektangulære eller skipsformede steinsetninger. Steinlegninger er liggende steiner og finnes i former som runde, firkantete, uregelmessige og trekantete. Graver kan i tillegg være markert med en bautastein, ofte i sammenheng med en gravhaug.

Kilder:
Einar Østmo og Lotte Hedeager 2005: Norsk arkeologisk leksikon. Pax forlag AS. Oslo
Terje Gansum 2004: Hauger som konstruksjoner - arkeologiske forventninger gjennom 200 år. Gotarc Serie B. Archaeological Theses No. 33. Göteborg.

Website Builder drives av  Vistaprint