Äppelgården Luggerud - Nordmarken i Vermland - FRED - NEDRUSTNING og KLIMABALANSE - DELE og GAVEKRETSLØP

Noen fornlemninger i Nordmarken

Av Knut Vidar Paulsen

Innledning

Har mennesker og drevet jakt i Nordmarken før og under siste istid? Svar på det spørsmålet vet vi ikke.
 
Men i et 400 000 år gammelt myrlag fra Schöningen i nordvest Tyskland er det funnet en jaktplass med flere vel formede kastespyd i tre sammen med skjelettene av de hestene som hadde havnet i spydenes kasteretning. Denne jakten er trolig drevet av førmennesket Homo erectus.
 
Ulvegrotten ved Kristinestad i finske Østerbotten er av arkeologer utpekt til Skandinavias eldste boplass. Trolig den eldste registrerte samlingsplass for jakt i Norden. Oldtidsfunnene der kan være fra Pebble Tool Culture og boplassen/samlingsplassen er av arkeologer datert til å være 75 000-125 000 år gamle eller fra mellom-paleolitikum.
 
Det var da et opphold i istiden. De nærmeste motsvarende til funnene i Ulvegrotten fra Pebble Tool Culture er påtruffet i England, Mellom-Europa og Russland og er datert fra omkring år 80 000-400 000 f.Kr.  Under kart over istidene fra Ottar.



For en tid tilbake ble 28 flintøkser funnet i Nordsjøen utenfor kysten av Øst-Anglia. Øksene ble funnet sammen med flintredskaper og en haug med bein og støttenner fra mammut. Funnstedet kan ha vært brukt av jegere som slaktested eller leirplass.
 
 I den søndre delen av Skandinavia har vi dateringer av mammut med en variasjon i verdier fra 25 000 til 40 000 år siden. Der det har vært mammut har det også vært andre flokkdyr som rein og annet vilt. Viltet førte til at de første neandertalere og senere representanter for vår egen art Homo sapiens sapiens innvandret til Skandinavia.
 
Vi vet ikke i dag hvor lang tid tilbake det har vært drevet jakt i Markir, men med innvandringen av de første førmennesker eller mennesker begynte jakten også i denne delen av Skandinavia.
  
Bronsealderrøysen på østsiden av sjøen Struven tilhører den første faste bosetting innen Struven byalag fra en tid som sammenfaller med det toskipige huset fra bronsealder ved Backegården nord for Årjäng. Et av anleggene ved Backegården er gjennom 14C datert til mellom 410-810 f.Kr. dvs. fra en periode som strekker seg fra yngre bronsealder og inn i den eldste del av jernalderen. 
  
I Gyltenäs-området sør-vest i Årjäng ved sjøen Lelång ligger flere hellekister fra yngre steinalders neolittikum og et større felt med gravrøyser fra bronsealder. Hellekister finnes også i Aremark kommune.
  
På Berön i Foxen er det et bergmaleri av villsvin. For første gang i dette årtusen ble det sett villsvin på Knusperud og fra Norstuga i Bäckevarv den 28. april 2009.  Galten ble skutt av Folke Dahlin ved pallefabrikken i Rösbyn.
 
I Holmedal socken har arkeologer registrert 14 spor etter fangstanlegg for fiske på 4 lokaliteter med fiskesteng knyttet til sjøene. Sockenet har den største konsentrasjon av fangstanlegg for fisk i länet. En fjerdedel av registrerte fangstanlegg for fiske i Sverige oppgir Riksantikvarieämbetet FEMRIS ligger i Värmland.
 
Elgjakten i Markir har endret seg gjennom årtusenene. Jegerne i steinalderen, bronsealderen, jernalderen og det forrige århundre levde i tider med andre tekniske hjelpemidler. Men det førhistoriske jaktsamarbeidet sørget nok også for at alle fikk tildelt sin plass og en del av lotten. Jakta var en naturlig del av matauka og fordelinga en del av kulturarven.
 
De 2 fangstgropene i Bäckevarv, de 17 fangstgropene i Holmedal socken og de 161 fangstgropene i Årjäng kommun er en del av länets 1956 fangstgroper, men fangstgropene og de 49 fangstgropsystemene i Värmland tilhører en forgangen jakttradisjon.



På et bergmaleri ved Nedra Blomsjön er det malt en hare och en hund som løper etter en hjort.
 
Nordmarken har en åpen og vennlig ortsbefolkning. Norske og svenske har her som i andre deler av Markir tykt om hverandre og giftet seg. De fastboende har gjennom århundrene hentet sin rikdom fra åkerbruket, skogen og naturen. De har fisket i vannene og gjennom hestens arbeid, fehold og åkerbruk er kulturlandskapet utviklet til de vakre omgivelser vi i dag har tilhold i.
 
Buskapen på gårdene var i mange år det økonomiske grunnlaget for naturalhusholdningen eller sjølberginga.
 
Steinalderens jegere og jegerne av i dag har flere ting til felles. Vi har erfart og lært at vi må forvalte viltet naturhumanistisk — dvs. ikke ta ut mer elg, rådyr, hare, rev, bever og storfugl enn bestandene tåler.
 
De bofaste og jegernes erfaringer har til alle tider satt preg på de tidene de levde i. Tidligere tiders jegeres visdom var nok like inkluderende som våre verdioppfatninger er.
 
I tidligere tider slaktet en ved leirplassen i skogen eller på gården.
Bergmaleriene i Årjäng kommun er en del av en tradisjon med bilder av elg som på Slettnes på Sørøya i Finnmark av arkeologer er datert å være 9500 år gamle.
 
Tilgangen til resursen i skogen, vannene og havet var livsnødvendig for menneskene før og er det også i dag. Mer enn 800 millioner av jordens 7 milliarder mennesker kan ennå ikke daglig spise seg mette. Det er en fordelingsspørsmål.
Et samlingspunkt for samtaler, utveksling av kunnskap og erfaringer er bålet.
 
Jaktfellesskapene i Markir er en del av en dokumentert 400 000 år lang europeisk jakt- og fangsttradisjon. Jaktlag samarbeider og samvirker med andre lag og skaper god stemning og et vellykket resultat. God stemning forutsetter omtanke og godt naboskap.
 
Hellemalingene i Värmland

I Värmland var det fem hellemalingslokaliteter. For tiden er fire bevarte hellemalinger kjente. To kjente hellerisningslokaler med figurristninger som i Eskilsäters socken på Värmlandsnäs har samband med omgivelsens fornlemninger fra bronsealder og eldre jernalder. I Värmland forekommer dessuten ett dusin helleristningslokaliteter med utelukkende älvkvarnar eller skålgroper i Vänerregionen
 
Hellemalinger er en spesiell fornlemningskategori. I Norden har antallet hellemalinger beregnet til minst 145 stykke, utspredde framfor alt i Nordskandinavia og med et ganske tydelig østlig tyngdpunkt.    
   Malingene forbindes ofte med jeger- og fangstkulturer. Selv om de forsøk til dateringer som gjorts peker mot den senere delen av steinalderen tilhører malingene en tradisjon som er forbundet med grottemalingene på kontinentet fra paleolitikum.
   I Sverige kjenner vi til ca. 35 hellemalinger hvorav majoriteten finns i Jämtland, Härjedalen og Medelpad. Under 1970-talet endres den kjente spredningsbilden for de svenske hellemalingene markant gjennom oppdagelse av malinger i Bohuslän og Värmland. I vester på andre siden av Folda finnes det også hellemalinger ved de store sjøene Nissevann med to hellemalingsfelt og Seljordsvannet med et hellemalingsfelt i Telemark i Norge,

Bildene

Den av mennesker upåvirkede naturen i Vest-Värmland danner en vakker sene for hellemalingene. Området kring Stora Le karakteriseres av dype sprekkedaler, hovedsakelig i N-S retning.

Stora Le, strekker seg over 65 km fra sør til nord og dekker over 138 km. Den har ett maksimalt dyp av 106 m og for øvrig et gjennomsnitts dyp på ca. 50 m. Sjøen, som i dag er regulert, ligger omlag 101 meter over havflaten. Omgivelsene reser sig som mest 350 m.o.h.


Berggrunnen består generelt av grå og rød granitt og gneis. Mange høye og bratte klipper reser seg fra vannlinjen på adskillige steder rundt sjøen. Jordsmonnet består av podsol med finere leiresediment i dalganger. Det kuperte og skogkledde landskapet som omgir sjøene rommer enn så lenge også en del åpen åker- og beitemark. Bortsett fra kulturmarka og at vegetasjonens artssammensetting har forandret seg gjennom granens innvandring fra nord, bør ikke hellemalingenes landskap ha vært så veldig ulikt dagens.



Etter at professor Jarl Nordbladh som den første ga oppmerksomhet til hellemalene har omfattende funn av arkeologiske levninger ble gjort i området. Gjennom fornminnesinventeringen og lokala hembygdsföreningar har rika boplass-spor fra steinalderen kunne fastsettes. Flere områder omkring sjøer har vist at konsentrasjoner av løsfunn som indikerer bosettinger under lang tid. Det område som er av størst interesse med hensyn til hellemalingene er Flötefjorden, ganske sentralt plassert i forhold til samtlige kjente hellemalingslokaliteter. Her har ved en arkeologisk undersøkelse for første gang i Värmland kunne dokumentere bl.a. boplasser med funn av mellomneolittisk keramikk (cirka 2700-2300 f.Kr.). Innen området finns også ett stort antall hallekister, kollektiva gravkammer, fra slutten av steinalderen hvorav noen ligger innen hallemalingenes nærområde.      Under fra Nästeviken ved sjøen Foxen.



Hellekistene ligger påfallende ofte i nærheten av sjøsystemet, ikke sjelden innen synshold fra vatten som hellekisten i Nästeviken.

Boplassene er i prinsipp utesluttet plassert i og omkring Flötefjorden mens hellemalingene ligger i en ytre randsone på 1-2 kilometers avstand. 
 
I direkte anslutning til hellemalingene finns foruten malingene i seg selv ingen kjente spor etter forhistorisk virksomhet eller aktivitet. Dette mønster går igjen på flere andra grupper med hellemalinger i Norden med de nærmeste og kanskje mest stående eksempel fra Telemark i Norge.

Boplassenes konsentrasjon til Flötefjorden kan kanskje delvis forklares gjennom en god beliggenhet og resursrikdom. Selv i dag utgjør Flötefjorden en fiskerik og relativ grund vik av den usedvanlig dypa og temmelig fiske fattige sjøen Stora Le. Tilgangen på fisk og andra byttedyr har hatt betydning for plasseringen av boplasser i området. Flötefjordens øyer synes også ha en gunstig plassering i fall man ønsker att ha kontroll over sjøens ferdselsveier i landskapet. Flötesfjorden ligger jo som en «inngang» til den vik av Stora Le der hellemalingen Holmedal 33 er plassert.

De undersøkte boplassfunnene består fremst av redskap og redskapsavfall av flint samt for Hästöns del også av keramikk. På enkelte boplassflater har 1000-talet funn blitt funnet i kulturlaget, noe som er særegent i et relativt flintfattig landskap som Värmland.

Selv redskap av kvarts og kvartsitt forekommer. Blant bestemte redskap av flint nevnes fynd av skraper, spon (også mikrospon) og tangpilspisser (C-typ). I dateringshenseende avspeiler steinmaterialet en lang periode under steinalderens sluttfase. Keramikkmaterialet rikt utsmykket, avspeiler derimot tydelig en mellom-neolittisk datering.

Ut i fra kunnskap om områdets funn har arkeologene Curry Heimann och Runo Löfvendahl sammen knytt hellemalingene fra paleolitikum og eldre steinalder med de rika boplassporene i Flötefjorden. En systematisk utnyttelse av store landskapspartier med en radius fra Flötefjorden på opptil 5 kilometer er ikke usannsynlig for en vinterbostad i neolitikum. Hellemalingene kan fortelle om gamle trekkruter for viltet og jegernes jaktposter eller drev i landskapet.

Malingene markerer menneskenes felles jakt og ger oss en anelse om viltets trekkruter fra paleolitikum til dagens trekk i våra elgskoger. En mellom-neolittisk periode er bare en parentes i dette tidsrommet.

Blod og rød-oker blandet med fett fra felte dyr var kunnskap kjent i paleo-litikum. Mennesker som vandret inn til sjøene i Markir tok med seg denne kunnskapen fra landskapene i syd. De malte dyr- og menneskefigurer i berget er en takk til Moder Jord for jaktens gave.

Selv i neolitiserings-prosessen var jakt og fiske dominerende selv om buskap skjøtsel og ett marginalt jordbruk forekom. I Flötefjorden levde imidlertid videre det mesolittiske bosettingsmønsteret ute ved sjøen under neolitikum selv om neolittiska forestillinger ble bekreftet i den materielle kulturen (eksempelvis utsmykket keramikk og skikker i form av hellekister). I dag har vi også kollektive gravsteder i form av de mange vakre kirkegårderne vid sjøsystemene i det gamle Markir.  Under menneskefigurer ved Stora Le.



Kanoturister på sommeren og fritidsfiske viderefører gamle tradisjoner med ny teknikk og dagens jegere er bærere av arven fra våre forfedre fra paleolitikum, mesolitikum og neolitikum.

Bosettingsmønster format etter ett liv i symbiose med sjøen og landskap med omsorg for Moder Jord.

Avstanden mellom kjente boplassflater og hellmalinger er også en kontekst i nåtiden på vei mot framtiden.

Hellemalingene ligger ikke i direkte nærhet til boplassflater. Så selv i Flötefjorden der hellemalingene ligger 1-5 km fra de mesolitiska og neolitiska boplassflatene og uten f.eks. noe visuelt sammenheng.

Att også hellekistene ofte er plassert på avstand fra boplassflater viser at datidens  mennesker og etablerte separerte plasser knyttet til sina behov og forestillinger.         Under elg ved Nedra Blomsjön.


Elgen på hellemalingene

Hellemalingen i Blomskog, Värmland ble avdekket av Ola Nerman, då arkeologistuderte vede arkeologiske institusjonen i Göteborg. Nerman oppdaget malingene i Tumlehed i Torslanda i Bohuslän i 1994 og i Blomskog i samband med kanopadling under helgen 21-23 mai 1976.
  
Den 19. juni 1976 ble hallemalingene oppdaget ved Brattbergen, på Nedre Blomsjöns östra sida i Blomskog socken (Blomskog sochen, raä nr 100) som utgjør av en ensom konturmalt elgfigur av Jarl Nordbladh. Elgen kan i stil sammenlignes med en ristning på en stein av én elg fra Slettnes på Storøya vest for Hammerfest i Finnmark i Norge. Denne ristningen er datert 9500 år tilbake.



Helleristning av elg fra Slettnes på Storøya vest for Hammerfest i Finnmark i Norge.


Gjennom Gösta Bergström, sommerboende i Björnvik siden 1940-talet oppdaget professor Jarl Nordbladh  på en annen hellemalingslokal, også vid Nedre Blomsjön, men på vestre siden vid Brureberget, (Blomskog socken, raä nr 146) registrert 1976-08-09. Malingen består av 8 figurer samt flere fragmentariske fargefelt fordelt på fyra grupper over ett 13,5 x 3 m stort område på ett bergstup.



Bergmalerier av älg vid Nedra Blomsjön.  
De identifiserbare består av elger, en hjortlignende figur, én hund og hare, samtlige i fylt med rød farge. Hellemalingen dokumenterts med hjelp av foto samt avtegning etter borttagelse av lava fra berghellen.
  
Gösta Bergström kunne også informere om ytterligere en malingslokal (Blomskog socken, raä nr. 147) som omkring 1952 hadde blitt ødelagt i forbiundelse med ett veibygge inntil Björnvik på vestre siden av Nedre Blomsjön. Denne malingen skal, ifølge Bergström, ha bestått av tre menneskefigurer og en «solskiva».       Under menneskefigurer  ved Foxen/Stora Le i Nordmarken.
 


Gjennom en hellemalingsinventering 24-28 juli 1978 i området lyktes det før Jarl Nordbladh att oppdage ytterligere en maling 1978-07-27 i den nærliggende sjøen Stora Le. Denne malingen ligger vid Sundsbyn på ett bergstup vid østre stranden av Stora Le (Holmedal socken, raä nr. 33) og forestiller 4 menneskefigurer. I samband med riksantikvarieämbetets revi-dering av fornminnesinveteringen for det ekonomiske kartat 1994 gjordes nye forsøk på å lokalisere hallmalingslokaler kring sjøsystemen i vestre Värmland. Derigjennom oppdaget Sven Rentzhog fra riksantikvarieämbetet en ny lokal forekomst på Bärön i Västra Fågelviks socken. Malingen ligger på et bergstup på øyens østre side (Västra Fågelvik socken, raä nr. 76). Den forestiller fyra menneskefigurer og en dyrefigur fordelt på to grupper.

Alt i alt består de i dag kjente forekomster av hellemalinger i Värmland av fem lokaler hvorav en er ødelagt. Hellemalingene ligger innom et begrenset område i og omkring sjøsystemet Stora Le innom Årjäng kommun. Alla malingene ligger på bergstup ved sjøer, men ikke på den norske siden.


Hellemaling i Västra Fågelvik

I sydvestre delerne av Årjäng kommun ligger Västra Fågelvik socken. I dag grenser socknen i vest til Norge og i øst til Holmedal. Offisielt heter socknen sedan 1886 Västra Fågelvik til forskjell fra Östra Fågelvik i Karlstad kommun. Socknen nevnes første gangen 1334. I en ortnamsbok står att «socknen är uppkallad efter den, vid en vik av Fuxen, belägna kyrkyn Stommen, vars ursprungliga namn varit Fägelvik». Fuxen som nevnes betyr formodelig fågelsjön. Stavingen er i dag Foxen.
  
Det er Stora Le sør ifra som har navnet Foxen vid V:a Fågelvik og nordover mot Töcksfors. En del av befolkningen brukar imidlertid navnet Stora Le for hela den langstrekte sjøen. Foxen deler V:a Fågelviks fastland fra nord til sør.
 
På sine steder er sjøens bredd 1 — 2 km og på andre hall smala sund. De manga vikene samt mangefald av øyer skjenker omveksling for sjøfareren. I sjøsystemet finns lika manga øyer som årets dager.



Nästeviken.
 
En av øyene er Bärøn. Den finnes ca. 5 km sør om V:a Fågelsviks kyrka. Det er uvisst om navnet Bärön kommer fra berg eller bär. Øyen hører til hemmanet V:a Viker som ligger på fastlandet øst om øya, selv Öta Viker finn. Navnet, Viker, angir at gårdene ligger vid en vik av sjøen. Nord om V:a Viker ligger Nästviken, den nærmeste viken, innen berg og skog tar til nord ut over. Fastlandsveien ut til Viker og Nästeviken går gjennom Holmedal.


Funn på Bärøn

I 1994 ble det oppdaget et hallemaleri på Bärön. I NWT, den 20. juli 1994, finns en artikkel om funnet:



«Fyra röda gubbar och ett djur utgör en hällmålning som kan daterats 40006000 är tilbaka. De finns på en bergvägg på den nordöstra delen av ön i sjön Foxen. Fynden i V:a Fågelvik betyder att Värmland har fyra av 29 kända hällmålningar i Sverige». I dag er 35 kjent.
  
Det var under våren 1994 som Riksantikvarieämbetet startet med inventering av fornminnen i Årjäng kommun. Den siste inventering ble gjort i 1964. Då registrerte bara synlige fornlemninger. Fyra arkeologer, noen av dem fra Värmlands Museum, hadde 1994 til oppgitt att også inventere fornminnen som finns under mark, slik omtales kulturlag eller levninger eller boplatser. På hver eneste liten sand flekk langs sjøen Foxen har det blitt funnet flintformål som skraper og pilspisser av arkeologer. Fornfyndet på Bäröns nordøstre sida er en del av en større sammenheng.
  
«Vi jublade då vi hittada hällmålningen», fortalte arkeologen Hans Olsson. Han fant malingene tilsammen med Sven Rerntzhog fra Riksantikvarieämbetet. Hellmalingen har overlevd flere tusen år. Malingen har skjedd med jernholdig rød okerfarge og dyrefett. Fargen har sedan vitret bort men jernoksid har blitt en del av berggrunnen.
  
På hellemalingen er det mulig att tre av figurene danser. Den fjerde figuren står ved siden av ett mindre dyr som kan vara en hund eller en gris, men er trolig ett villsvin. Mennesket strekker opp en hand mot himmelen.   
  
Noen tror at de malte figurene kan ha blitt til under arbeidet fra en båt eller en flåte, men mest trolig er at de har blitt til mens kunstneren har stått på isen under senvinteren, når resursene på boplassen var nær ved å ta slutt, og de med blod og oker blandet med fett takkede berget og Moder Jord etter en vellykket jakt. Under en hellekiste i Nästeviken ved Foxen.



I Nästeviken ligger en hellekiste som fortsatt har tak, noe som er sjeldent. Västra Fågelvik er en «tatort» i arkeologisk betydning. Hellemalinger på Bärön er den fjerde som ble oppdaget i Värmland. Av ytterligere tre felt finnes to ved Blomsjön og en vid Stora Lee.
  
For den hellemalingsinteresserte finnes forskjellige kilder at undersøke når det gjeller malingen på Bärön. I «Ny giv för värmlandsk arkeologi förr och nu 1995» finnes bl.a. følgende funderinger å hente. Her gjengis bare noen korte utdrag:
  
«På den branta bergväggensyntes tva grupper med fem målade figurer. Den som är högst belägen ovanför vattenytan bestod av en streckmålad människofigur med armarna uppsträckta och benen brett isär. Mellan benen hade figuren en vertikal linje som markering av det manliga könsorganet. Något längre norr ut på samma höjd som människofiguren, finns en liten obestämbar djurfigur som har fyra ben, ett öra och är helt ifylld med färg. Huvudet är vänt åt norr. Eller som man brukar  säga, den har en högerställd profil. Det är oklart vad djuret ska föreställa.

Cirka 2,6 m längre norr på hällen finns ytterligare en grupp med figure3r bestående av tre streckmålade människor som står brevid varandra i en rad. De är svaga i färgen och delvis bortvittrade men åtminstone två av dem har armarna utsträckta och benen brett isär. Den sydligaste av dessa tre figurer är bäst bevarad och man kan tydligt se hur den i sin vänsterhand håller ett föremål uppsteäckt. Redskapet kan vara en klubba eller et spjut. Mellan der båda figurgrupperna finns en sentida målning bestående av ett vågrätt streck fungerande som vattenståndmärke ock med årtalet 1872. Färgen är här mycket brunrödare än på den förhistoriska målningen och har inte, som hos den äldre målningen, sugits inn i berggrunden utan ligger så at säga utanpå berget. Det föreligger med andrea ord ingen tvivel om at människofigurerna och djurfiguren har tillkommit före denna markering.


Motiv valg


För att rå perspektiv på de värmlandska hällmålningarna jämfördes motiven på dessa figurerna på de övriga hällmalningarna i Sverige. Det visade sig da att bland djurfigurerna på de svenska hällmålningslokalerna dominerar älgmotiven totalt. Av omkring 125 djur är 90 tolkade som älgar.    
  
Förutom älgar finns det åtminston 5 hjortar, 2 björnar, 2 renar, 4 fåglar, 5 fiskar, 2 ormar och 15 obestämbara djurfigurer. Några få människofigurer har gått att könsbestämma och de flesta av dessa är män. Endast tva människofigurer håller artefakter i händerna. Den ena är en människa som håller ett föremål i högerhanden, sannolikt en pilbåge.
   
Platsen är i Skärvången i Föllingfe socken i Jämtland. Den andra är en av människofigurerna på den nyfunna hällmål ningen på Bärön som håller et spjutliknande föremål i vänsterhanden. De värmländska hällmålningsfigurerna har i stort sett samma form och utseende som de övriga svenska. Inte heller motivvalet skiljer sig spesielt mycket, även om den redskapsbärande människofiguren tilhör ovanligheten.

Dateringer

Att datera hällmålningar är förenat med svårigheter. Någon säker kronologi finns ännu inte att tillgå när det gäller denna fornlämningstyp. Det som bl.a. har studerats är under vilka perioder ockra har använts på boplasser och i gravar. I Sverige anser man at rödockra har använts från ca. 4300—800 f.Kr. Sammantaget pekar alt på att hällmålningarna tillkommit under perioden yngre stenåldern fram til bronsåldern».
  
Den valgte tekst er fra nevnte bok. Følgende to bilder kommer fra samme bok:
  
På tegningen av Blomskog raä 147 av Gösta Bergström kan også en av figurene være avbildet med et spyd.
 
I neste kolonne memorert tegning av Gösta Bergström.

Funderinger

De første hellemalingene i Värmland ble oppdaget allerede på midten av 1970-tallet, men det er ikke skrevet mye om dem. Alle ligger samlet innen samme vannsystem i Årjäng kommun.
  
Turist båter og kanoer ferdes ennå på sjøene. Mange passerer Bärön mens andra gjør strandhugg, men de fleste turister drar forbi malingene på bergsidene vid sjøene. Bygdens folk gjorde dem ikke kjent føre arkeologene gikk til pressen. Figurer på en bergvegg tilhører et gammelt miljø. Et dupp ved badestedene og solnedgangen ved Foxen og de andra sjøene med bergbilder har ikke endret seg mye gjennom seklene.
  
Når abboren napper og vemmefiske pågår, er det forgangne nære mens tankene vandret.  Menneskene som malte på berget og de som bodde i de nedfalte husene på Bärön og andra steder er én historisk del av vår tid. En kultur tett innpå knutene som under fiske og jakten styrker V:a Fågelvik, Holmedal og Blomskog sockens plass på kartet, når vi samler slekt og venner til gille.

Innvandrer veien til Nordmarken i neolittikum
 

Kart over 1994 års inventering.


Neolittikums innvandring til Nordmarken.

Hellekister i Gytnäs i Blomskog Socken



Hellekiste er et rektangulært steinkammer eller gravbygning fra den senere del av yngre steinalder eller senneolittikum, som ble bygd og anvendt i perioden fra 2400–1500 f.Kr. Hellekister forekommer også under brons- og jernalder som gravkammer i røyser, hauger og steinsetninger, men er da ofte i mindre format enn de neolittiske.
Hellekisten er reist av kantstilte mer eller mindre slette og tynne steinheller og mange ganger dekt av en eller flere slike heller.

Hellekister er kjente fra Vest-Europa, Middelhavslandene og Orienten. Graver som ligner de skandinaviske forekommer i nordvestre Tyskland. En yngre form helt under jordyten kan følges ned til Ukraina. I Danmark har hellekistene sitt hovedområde på østre Jylland.  I Norge finnes ett 10-tal på Østlandet, hvorav 6 knyttet til sjøsystemene i Aremark kommun i Østfold.


Bronsalder røyser i Nordmarken


Bronsalderrøyser i Gyltenäs Årjäng kommun.


Bronsaldergrav i Struven, Holmedal. Foto: Gösta Johannesson.
 
Gravrøys, også kalt rör eller kummel på svensk, er et gravmonument bygd som en røys av stein. I Sverige og Norge tilhører de forntiden.

Gravrøysen fra bronsealder og eldre jernalder ble anlagt for seg selv som ved sjøen Struven eller i grupper som ved Gyltenäs. Helst på en åsrygg med vid utsikt over landskapet. Savnes berg kunne røysen bli anlagt i dalganger eller i sjø nære miljøer. De finnes ofte i kystbygdene og ute i skjærgården der de kan ha fungert som både graver og sjømerker, men også inn i landet er de vanlige som i øyenfallende og monumentale synsmerker. I røyser fra yngre bronsealder og jernalder er det funnet bare aske etter den døde, da gaver trolig ble brent før begravelsen. I røyser fra eldre bronsealder kan et indre gravkammer med en kiste forekomme der den døde samt gaver og personlige tilhørigheter ble gravlagt. En del gravrøyser har også blitt anvendt for gjentatte begravelser og noen har derfor mindre utbygninger fra selve kjernerøysa.


Bronsalderhuset i Backa

Utsikt fra et bronsealderhus.


Utsikt over åkermarken hvor bronsealderhuset på Backegården i Årjäng lå.
 
I 1994 – 1995 utførte Värmlands Museum en arkeologisk utredning før utvidelsen av Backa industriområde, nord om Årjäng og påviste en boplasslevning, rett nord for eiendommen Backegården med fornlämningsnummer RAÂ 301.
 
Forundersøkelsen ble foretatt i slutten av juli og sluttundersøkelsen i september 1997. Boplassen ved Backegården ligger på en mindre ås øst om Silbodalsälven. I dalgangen ligger dagens gårder spredd. Sand og veldrenert er plassen med mindre bergflater som stikker opp i dagen. Øst om boplassen finnes i dag myrmark og omkring den mindre berghøyder og store skogsområder. Disse skogsområdene følger åsen med jordbruksmark som fører til at det finnes svært få større åpne flater i området i dag. Vest for Backegårdens boplass slutter terrenget ned mot Silbodalselven.
 
Backegården og boplassen ligger i Silbodalelvens dalgang. Denne dalgang er i dag et frodig område i Årjäng kommune og har under lang tid dratt til seg bebyggelse. I dalgangen finnes en stor del av de kjente gravene. Flere eldre og i dag overgivne gårdstomter er også registrert og ved Årjängs Gästgiveri er det funnet flere økser fra steinalder. Ingen ytterligere førhistoriske boplasser er registrert i området.


Figur 3. Plantegning over undersøkningsområdet med rutene samt de ulike delområdene.




Område A består av den nordlige del av undersøksområdet, se figur 3. Det er ca. 45 x 35 m stort. Her var det bra drenering for huset, lett sandholdig jord som egnet seg for åkerbruk og med tilgang til vann. Skogen bak boplassen ga tømmer, ved, vilt og ville, spiselige vekster. I elven var det fisk og det var ikke langt til sjøen Västra Silen.
 
De fleste stolpehull, groper og renner var konsentrert innen et begrenset område ca. 15 m langt og ca. 7 m bredt. Dette anlegget har gjennom 14C blitt datert til mellom 810-410 BC, dvs. en periode som strekker seg fra yngre bronsealder og den eldste del av jernalderen. Rester etter ett tvåskepigt hus kunne utskilles, men stolpehullene i området var mange og overlappet hverandre. Fosfatkarteringen peker på muligheten av at et noe yngre hus med stall i sin østre del kan ha stått på plassen.


Bilde der stolpene er markert med kjepper i bronsealderhuset i Bäcka.

Område B består av den mellomste del av undersøkelsesområdet, se figur 3. Det utgjør et om lag 25 x 20 m stort område. Anleggingene var groper og en enkel härd. En av gropene kan ha vært et mulig grophus. Restene av en härd, A50, inneholdt keramikk, brente bein og et avslag i flint. A 67 (med A68) er tolket som grophus ut i fra sin form og sin dybde.  Flere av anleggene var vanskelige å se på yten.  Keramikken er grov, både til magringstyp og keramiktyp (N-teknikk, en ringlingsteknikk som ble benyttet i neolittikum. Ved skylling av makrofossilprov ble det funnet frø, samt hasselskall og kottefjäll i A67, mens det i A63 fantes korn, emmer, målla, pilört mm.
 
Område C består av ett ca. 35 x 5 meters stort område. Området ligger vest om det høyeste punktet på plassen. I A82 lå keramikk, brent leire og noe som ble tolket som avfall fra kleberstein. En klebersteins gruve finns sydøst for bronsealderhuset på Bäcka i Årjäng kommun.


 
Dateringene på Backegården i Årjäng strekker seg fra neolitikum til moderne tid. Flere bosettings- eller anvendelsesfaser kan sees under neolitikum-bronsalder, Yngre bronsealder/ eldre jernalder samt under 1600-tallet.
 
Kilde: Internarpport 1998:2. Suasanne Axelsson och Hans Olsson: Boplats vid Backegården i Årjåang. RAÄ 301, Silbodal socken, Årjängs kommun, Värmlands län.

Tekning av Jarl Nordbladt. Elgen i Nedra Blomsjön.



Äppelgården Luggerud ligger innenfor Den demilitariserte sonen mellom Norge og Sverige fra 1905.

Visthuset bibliotek och arkiv har bøker om arkeologi og oversikter over fornminner i Vestra Vermland og Dalsland, samt bygdebøker utgitt i kommunene i det gamle Markir. Gården er åpen for sammenkomster i sommerhalvåret.
 
Gården tilbyr fred og ro med nærhet til naturen: Her er skrivestuer og vil du bo på gården og oppleve Bäckevarv, Nordmarken og Markir er du velkommen.

Gårdens bygger på delingsøkonomi. Vi tilbyr gårdens ressurser til medmennesker, miljøer og organisasjoner som deler gårdens verdigrunnlag. Vi arbeider for: Fred, omstilling, omprioritering og omfordeling i En ny klimaøkonomi i sosial og naturhumanistisk balanse.  
 
Luggerud har Lavo, flere telt, kano, båt og sykler til utlån; samling med hesteredskap fra det gamle natur-humanistiske landbruket og 31 forskjellige äppeltresorter fra Värmland.  Äppelsortene er en del av Den nordiske genbanken og gården samvirker med Von Edstedska Gården i Kila.
 
Äppelgården Luggerud og Visthuset bibliotek och arkiv: www.norfm.org

Website Builder drives av  Vistaprint