Äppelgården Luggerud - Nordmarken i Värmland - FRED  NEDRUSTNING  KLIMABALANSE HISTORIE ARKEOLOGI POMOLOGI
 
Sciringsheal, Stiflasund, Wig och Vermland

Av Knut Vidar Paulsen, Stiftelsen Natur og Kultur

Arkeologer gravde for noen år siden i 2011 og 2012 ut et sted i Sandefjord de ga navnet Heimdal-kaupangen. Undersøkelser med georadar avdekket at stedet også har vært gravplass.

Heimdal-kaupangen hadde bebyggelse fra år 700 til 1100. Den er like gammel som Kaupang i Viksfjord, men var lenger i bruk. Analyser foretatt av arkeologer viser at de to kaupangene var tilknyttet forskjellige handelsnettverk. Kaupang handlet med folk fra syd og vest, mens det er mer østlig preg på funnene fra Heimdal. Heimdal-kaupangen sameksisterte med den eldste handelsplassen i Tønsberg.
 
Hedeby (Heiðabýr) i det nåværende Tyskland var en handelsplass fra 700-talet og fram till midten av 1000-talet. Kaupang i Viksfjord fra slutten av 700-tallet til begynnelsen av 900-tallet. Birka fra slutten av 700-tallet til slutten av 900-tallet.
 
Handelsmannen Ottar fra Hålogaland var rundt år 880 på englandsferd, og hadde «Danmark på babord side».  Han møtte kong Alfred og fortalte om sin lange reise fra Russland, langs norskekysten og videre til Hedeby og England. Kongen syntes beretningen var så fengslende at han lot den skrive ned.

Ottar kaller i sin beretning Sciringsheal «án port» (..en havn.. en handelsplass). Uttrykket en port benyttet han også om Hedeby. Ottar nevner havnen i Sciringsheal som overfartsstedet til Jylland og Slesvig. Han forteller at han seilte i fem dager fra Sciringsheal til Hedeby, uten å anløpe noen annen havn. Funnet av Heimdal-kaupangen i Sandefjord har aktualisert diskusjonen om det Ottars Sciringsheal som var en «án port» en havn og handelsplass lå her.

Avdøde arkeolog Charlotte Blindheim antyder i Tjølling Historie at Stiflusund kan være strekningen fra Viksfjord til Hemskilen, men nevner også datidens led fra Sandefjordsfjorden til Lahellefjorden. Det siste alternativet underbygger sporfinner Steinar Liverød i artikkelen: Stiflasund i årsskriftet: Vintersolverv 2006/2007.

Kandidat Søren Anton Sørensen, den første leder av Sandefjord Fortidsforening utga i 1900 boken: Det gamle Skiringssal i kommisjon hos Cammermeyers Boghandel i Kristiania.Han mente at Skiringssal lå innerst i Sandefjordsfjorden.

I følge Sørensen ble en småkonge eller høvding med navn Gotus gravlagt i Gokstadhaugen. Levningen i Gokstadhaugen er datert til mellom år 905 og 910. I det tidsrommet døde ingen av Ynglinge-kongene. Mannen i Kongshaugen ble lagt i en rik skipsgrav. Handelskaupangen Heimdal var i bruk, da Tønsberg begynte å vokse fram.

Det er naturlig å se mannen i Gokstadhaugen som representant for en mektig familie eller ætt som stod bak opprettelsen og organiseringen av kaupangen. Et større hus fra vikingetid ved Stiflasund, der familien bodde er ikke ennå funnet av arkeologene. Et sted å lete er ved Sundegårdene på Østerøya.

Wig. På 11-hundretallet skrev Adam av Bremen (død ca. 1080) om byen Wig. Adam forteller om den vei pilgrimmene reiste, når de fra Danmark dro til St. Olafskirken og til Nidaros. Kirkeruinen på Skeidi i Vestmar og det nåværende Bamble er en St. Olafskirke.

Adam skriver: «Fra Ålborg setter man på en dag over til den norske by Wig. Derfra seiler man mod Vest langs Norges kyst ..».

Gården Vik i Tjølling har gitt navn til Viksfjord, der Kaupang ligger. Betegnelsen «Auster i Vik» kan være en områdeangivelse navngitt fra Vestmar og Olav Haraldsson, Geirstadalf’s rike. I vikingetid var Brunlanes en del av småkongedømmet Vestmar som grenset til Sciringsheal.

Et kvalifisert bidrag til hvor Olav Geirstadalv er hauglagt, har lokalhistoriker Arne Flåtten fra Bamle gitt i boka: Kongeriket Vestmar II. I Olav Geirstadalvs rike. Stedet er haugen på gården Gjerstad i Bamle — Geirstad i Vestmar — var trolig setesgård for kong Olav av Geirstad. Sør for gården ligger ruinene av Olafskirken på Skeidi opp for Hervik innerst i Hvalvika i Åbyfjorden.

Kaupangen i Heimdal er ikke kjent under dette arkeologiske navnet blant de 10 byer (civitates) som i Historie Norvegia. omtales i det 12. århundre eller blant de 5 norske sjøsteder, som Orderieus Vitalis omtaler i Historia Ecclesiæ fra det 12. århundre. Han nevner: «Berga» (Bergen), «Cuneghella» (Konghelle), «Copenga» (Nidaros), «Burgus» (Sarpsborg), «Alsa» (Oslo) og «Tunsberga» (Tønsberg).

Kaupangen i Heimdal eksisterte til år 1100 og var samtidig med byen «Tunsberga» (Tønsberg) og kan også være knyttet til den ukjente byen Wig, da Kaupang i Viksfjord bare eksisterte fra slutten av 700-tallet til begynnelsen av 900-tallet om kaupangnavnet Sciringesheal gikk ut av bruk og ble erstattet av områdenavnet Skiringssal.

Sognenavnet Tjølling, Tjodalyng, Þjóđalyng (DN I nr. 392n og 396, 1367) hvor første ledd Þjóđ betyr «folk» og annet ledd betyr «lyngbevokst strekning». (NG VI, 287f.) Þjóđar kan bety «ting, bygde- eller herredsting», men kan også på grunn av beliggenheten vært sentralting for Viken.

Tinget lå trolig der Tjølling kirke står i dag, og området kan ha vært samlingsplass for juridiske og kultiske funksjoner.

Navnet Skiringssalr, sist gang nevnt på 1400-tallet (DN I nr. 661; DN IX, nr. 295). Salr betegnet opprinnelig en bygning, en hall. På Tjøllingvollen ligger det rester av en mulig hall med en lengde som kan ha vært lengre enn 22 meter og en bredde på 12 meter. Skiring har ukjent betydning og denotasjon.

I dag mener man navnet Skiringssalr opprinnelig betegnet en hall og bosetting her, før navnet ble erstattet av Húsabýr. Den forandringen kan ha sin bakgrunn i at Skiringssalr ble betegnende for bygden eller området rundt — som et territorielt navn i middelalderen.
I Middelalderens kontekst er også formen Skirisal benyttet i et håndskrift fra ca. 1350 i Ynglingesaga og i Fagrskinna.
 
Viken var område fra Elven (Gøtaelven), Østfold, Vestfold og Telemark til Rygjarbit, grensen mot Agder. Området oppnådde stor grad av autonomi etter mange væpnede konflikter, men var underlagt danene fra ca. år 800 og til Knut den mektiges død i 1035.

I Annales regni Francorum opplyser den frankiske munken Einhard Hilduin at de danske kongene Harald og Ragnfrød dro med hær til Vestfold i 813.

Kong Gudrød Halvdansson, med tilnavnet «den gjeve» eller Veidekonge, ble drept i Stiflasund år 821.  I slutten av den danske historiker Saxo i VIII. Bok ble kong Gudrød kalt «Gautrek».Han kan ha gitt navn til «den gautstske Bugt». Saxo var sekretær hos erkebiskop Absalon av Danmark i Roskilde, døde i begynnelsen av 1200-tallet og levde samtidig med kong Valdemar den store av Danmark.

I frankiske kilder heter det at: «Westfaldingi» i år 843 var på vikingtokt med en flåte på 67 skip. En rekonstruksjon av datidens kystlinje i sundene mellom Vesterøya og Østerøya viser at havnen ved Breili og sør for Heimdalkaupangen eller i Stiflasund ned for Sundegårdene kan ha rommet et så stort antall av den tids krigs- og handelsskip.

Halfdan Hvitbein var sønn av Oluf Trätalja av ynglingeætten og konge over Vermland. Halfdan døde av alderdom på Toten, ble transportert til Vestfold og hauglagt på «Skæreid i Skiringssal» heter det i Snorre’s Ynglingesaga. Ved innkjøringen til Skjellvika ligger det en større haug som ikke er gravd ut.

Nedre Gokstad gård og Kamperbas har fri siktelinje til vetene på Vitafjell (Hølåsen) og Kamfjordvetan.

Nedre Gokstad gård. Gokstad het tidligere Gaukstad (sl. Dn. I No. 506 fra År 1386 og No. 509 fra År 1387).

Det norrøne navnet Geirr har opphav i det norrøne ordet Geirr eller «gaiRaR» som begge betyr spyd. Geirr kan i en annen sammenheng betyr utstikkende. Neset sør for Kamperbas stakk tidligere ut og gjorde Stiflasund trangt der.

I håndskriftet «Eirspennil» fra ca. 1280 benytter navnet «Sandasund» i stedet for «Sandafjord». Sandasund må være et eldre navn med opphav i gården Sande. Stedsnavns rekkefølgen blir da Stiflasund, Sandasund og så Sandafjordr. Fjorden og viken ned for Heimdalskaupangen ved Stiflasund kunne ikke lenger brukes som skipshavn på grunn av landhevingen. 

I fortegnelsen over kirkens eiendommer i Røde Boken for Oslo Bispedømme, som Biskop Eystein i Oslo fikk utarbeidet ca.1400, er det nåværende Sandefjord gjengitt med to navn: «Sandæ sokn er Skaun kallaz».

Navnet Skaun er avledet av et gammelt adjektiv, tilsvarende det gotiske skauns; skjønn, som er beslektet med det tyske schauen. Stedsnavnets opprinnelige betydning er: en overskuelig, vakker og åpen egn. Navnet Skaun ble fortrengt av navnet Sande. På gården Sande ble sognekirken lagt. Det at navnet på kirkestedet fortrenger gamle bygdenavn, har vi mange paralleller til ellers i landet.

Sciringheal, Stiflasund og Wig er en del av vår historiske arv, som åpner for nye funderinger, for mer informasjonwww.leidin.info.



Website Builder drives av  Vistaprint